Trine Dyrstad Walsøe

SYING & AVSKJEDSTÅRER

  • Publisert: 15.01.2017, 18:57
  • Kategori: Blogg
  • Skrever 12.januar

    23:46 DUMKA, BANDORJURI MISSION STATION På skolen vår, Danvik FHS, har vi et solidaritetsprosjekt der vi samler inn penger til en skole kalt LIMS. Grunnen til at vi er i India er nettopp denne skolen. Jeg har fått snakket med elever, lærere og jeg er både imponert og trist etter denne dagen. For dem er livsgleden og motivasjonen på topp. Men jeg ser ting som igjen gjør meg kvalm og trist opp i alt dette og den fremgangen skolen har gjort. På skolen er det undervisning i økonomi, office management, engelsk, hindu, men også kreativ undervisning i fletting av kurver, fotografi og video etc. De jobber også med lån av penger til kvinner som vil starte sine egne "bedrifter" for å få sin egen inntekt. Alt koster penger, og det er ikke alle av de som har like mye penger som andre.

    Vi får høre om fremtiden til skolen, hvor de foreksempel går fra 300 elever til omtrent 1000 elever når skolen er ferdig (mest sannsynlig i 2018). Tegningene over området er så fine, og jeg har ingen tvil på at dette kommer til å forandre mange menneskers liv. Utdanning er ikke en liten del av livet, men det er heller ikke alt. Det har jeg sett og blitt fortalt av elever selv. De ler hele tiden, de er glade og elsker å snakke med nye mennesker. Men samtidig er de så pliktoppfyllende og interessert i undervisninga.

    Vi var på en klesfabrikk hvor de da sydde skoleuniformer. Jeg og noen av jentene kjøpte sari for to dager siden og vi var så heldig å få sydd de ferdig på den fabrikken. Etterhvert som vi begynte å filme var det en dame som tok meg i armen og satte meg ned ved en symaskin. Med en del gamlere symaskin enn det min søster har hjemme, satt jeg å sydde fram og tilbake på en tøybit- fordi de syntes det var stas å se på. De er så opptatt av hva vi kan og vil så gjerne vise oss hva de kan.

    Skrevet 13.januar

    20:52 DUMKA, BANDORJURI MISSION STATION Idag var det klart for å dra til landsbyen, og med politi og militære rundt oss er det en kjøretur 7 mil fra ESAF med trange veier, mange mennesker, turbulens og nesten-ulykker.

    Når vi kommer til landsbygda møter vi et helt gjeng som er klare til å ta oss imot. Under et stort bambus "telt" var det satt stoler i ring der vi skulle sitte, og tre av damene begynner å vaske føttene våre med kaldt vann og olje. Vi får servert puffet ris, og vi snakker om alt å ingenting. Mat og kultur er et av de store temaene.

    Forbi deres plass ligger det store marker hvor kyr og geiter oppholder seg. I mens vi venter på maten vi skal få servert, beveger vi oss nedover veien. Sola skinner og jenter går forbi oss med fat og bøtter på hodet. Vi får høre historien rundt plassen, unger kommer bort til oss bare for å se hvem vi er og hva vi gjør her. De som følger oss hit er veldig hyggelige, elsker å spøke med oss og ler bare vi åpner munnen.

    På veien tilbake til familien og deres hjem begynner trommer å spille. Jenter og kvinner beveger seg i ring rundt mennene, danser og synger og vil ha oss med. Jeg elsker det! Det er en helt annen kultur enn oss, og musikken er helt annerledes, tradisjonene er helt annerledes men jeg elsker når de gjør det. Det er så fint. Hun ene jenta som er med oss til landsbyen, griper armen min og drar meg med i ringen. Mennene klapper i midten av ringen, i takt med trommene og en av damene fortsetter å synge.

    Når vi får servert lunsj er det ris, saus, potet og erter av noe slag som blir lagt på isoporfatet og vi spiser med henda. Jeg, som ikke tåler sterk mat føler at det brenner i munnen og de som er rundt meg bare smiler og ler av meg. Når vi plutselig snur oss er hele landsbyen samlet rundt oss. Det er minst 30 stykk der som står under taket og ser på oss. De lurer på om vi liker det og er spente på hva vi skal gjøre etterpå.

    Jeg snakker med noen av de. Ikke på santalsk, men på norsk- det er det de synes er gøy. Hun ene damen har så lyst st jeg skal spille med henne. Hun bare snakker og jeg skal spille med. Det er kjempe rart, men tydeligvis deres humor. Tilslutt står vi bare der og ler! Det er noen som vil gi oss omvisning i huset, så jeg går inn og kommer til bakgården hvor en dame er, moren i huset. Hun dreger meg ut til bakgården og viser meg st de vasker noen pinner man skal skrelle å tygge på, forså å spytte ut. Det smaker søtt og salt på samme tid, men ikke noe jeg ville tygget på til lørdagsgodt for å si det sånn.

    De fleste her er så fotogene. Værtfall ungene. Med store øyne og skepsis, ser de på meg med et skjevt smil. De voksne er veldig særriøse, og noen ganger har jeg måttet vise de bildene jeg har tatt av de, bare for å forsikre meg om at de skjønner hva jeg gjør. De smiler som oftest bredt da. De er ikke vandt til store kameraer rundt de, og alle er selvfølgelig skeptisk på oss når vi kommer.

    Når det er tid for å dra, har jeg ikke lyst. De er så varme og gode i hjertene sine og de er så gavmilde på alle mulige måter. De har lite penger, dårlige hushold og skitne omgivelser- men allikevel er de så gode mot oss. Og det har jeg følt overalt som vi har vært. Etter et par bilder med alle, løper jeg bort til moren i huset og vil absolutt gi henne en klem. Når jeg skal gå, griper hun fatt i meg og kysser meg en gang på begge kinnene. Magen min knyter seg og jeg har som sagt- ikke lyst til å dra.

    Skrevet 14.januar

    09:30, I BILEN PÅ TUR TIL SURI Jeg er helt kvalm og har vondt i både hjertet og kroppen. Følelsen av å være uvel har nesten tatt over kroppen min på en helt annen måte idag, og tårene har rent nedover kinnene mine tidlig på dagen. Det er på tide å si hade til Dumka idag, og jeg er absolutt ikke klar for det.

    Noen mennesker knytter man så stort bånd til at man ikke klarer å fatte hvordan sånt oppstår. Sam, Sony, Suetta, Somal, Romi og alle de ungene rundt campen vi har bodd på den siste uka, har blitt en så stor del av mitt hjerte at jeg nesten ikke klarer å forlate de. Jeg har ikke lyst- men for denne gang må jeg. Sony holder hardt i hånda mi når han ser at tårene triller nedover kinnene våre. "Please don't leave" sier de. Jeg har vanskeligheter for å gå i bilen, for det kan være den siste gangen jeg ser de. Når det er så vanskelig og forlate noen etter noen dager, hvor vanskelig hadde det blitt å forlate de etter måneder? Jeg tør nesten ikke tenke på det.

    Sam, som bare er 4 år, snakker nesten flytende engelsk. Suetta som er 12, både skriver og snakker engelsk og har et vidt vokabulær og er en helt nydelig jente. Sony, som lærte seg en norsk klappelek fra meg er så livlig og flink. Jeg er så imponert, så glad og så takknemlig for at disse ungene har tatt oss så godt imot på alle mulige måter. De har drømmer om å jobbe i et godt yrke, om å reise og om å bli noe. De har drømmer om å leke, jobbe og ha et godt liv. Susanne har fått et fantastisk fint brev av Suetta, og det gjorde værtfall meg trist og glad på samme tid. Noen ganger så får man et ekstra spesielt bånd, og sånn er det bare.

    Mens tårene ligger i øyenkrokene mine og venter på å bli sluppet ned, vinker de farvel til oss. De sier "bye!" og "see you" atter hverandre og det er nesten at man springer ut for å bare bli igjen. Men det kan man ikke. Men en dag. En dag skal jeg tilbake hit.

  • Publisert: 15.01.2017, 18:57
  • Kategori: Blogg
  • 1 kommentarer
  • SLITNE FØTTER & GLADE BARN

  • Publisert: 12.01.2017, 13:45
  • Kategori: Blogg
  • Skrevet 9.Januar

    13:45 KOLKATA TOGSTASJON Hjemme er klokken 09:15 mandag morgen og vi har allerede brukt en dag på å reise. Vi er ikke framme enda og jeg kjenner at jeg gruer meg til å ta toget som går 15:25, videre til et enda mindre sted tre timer fra Kolkata. På den siste fly-turen møtte jeg en indisk mann som het Commodore. Han bodde i USA, var 72 år og var på tur til Kolkata på reunion med noen folk fra en jobb han hadde for mange år siden. Han hadde et barn- en datter, og en kone som også var med til Kolkata. Vi snakket å lo om alt og ingenting. Hva han jobber som, hvordan familie han har, hvem jeg er og hva jeg gjør. I 40-årene hadde han og kona reist jordkloden rundt i bil og havnet i rekordboka. Han hadde jobbet i Norge i Statoil i mange år og nå var han pensjonert. Når vi begynte å snakke om programmet jeg og gjengen jeg reiser sammen med, fortalte han at han hadde vokst opp i Dumka, og han hadde mange ting han ramset opp som jeg kom til å oppleve og se. Jeg gruet meg ikke, jeg var mest spent på alt. Men forberedt var jeg ikke på den virkeligheten jeg har sett til nå. Og jeg er ikke fremme enda.

    Jeg er ikke fremme enda, men etter en tur til togstasjonen fra flyplassen har jeg nesten ikke lyst til å se mer. Jeg har på en halvtime sett bygninger der mennesker bor, som er helt ubrukelig. Jeg har sett en mann bruke alle sine krefter på å sparke til en radmager gatehund. Jeg har sett jenter og gutter som går rundt å tigger etter penger og jeg har sett helt ubrukelige omgivelser der verken barn, voksne eller dyr burde oppholde seg. Og i skrivende stund har jeg tusenvis av øyne som stirrer på meg. De lurer på hva jeg gjør her, hva jeg skal, hvor jeg skal og hvem jeg er. Slitne føtter subber mot det skitne gulvet som har små hull i seg, radmagre gatehunder tripper rett i gjennom stasjonen, en mann i 20-årene sitter med bare føtter og slitne klær, på gulvet og slår seg selv samtidig som han spiser på skittent papir han har funnet i søpla. En liten gutt har rakt hånda til oss og det samme har en gammel dame og en blind mann. Alt dette på bare noen timer. I en jævla van og på en jævla togstasjon. Jeg har ikke vært i nærheten av alt. Jeg har sett det utenfra. Men allikevel føler jeg meg så ubrukelig fordi jeg ikke kan hjelpe, fordi jeg har det bedre enn de og fordi jeg sitter her. med mobilen i hånda. Skriver blogginnlegg og prøver å forberede meg på det som kommer neste.
     



    Skrevet 10 januar

    07:13 DUMKA, BANDORJURI MISSION STATION Når vi kom fram etter togturen var det klart med to timer i bil til den plassen vi skal bo, Dumka. Vi bor i et hvitt stor hus som kalles bandorjuri mission station. Vi kom fram til ferdig måltid som besto av ris, kylling, linsesaus, bananer og appelsiner. Det er egentlig det alle middagene består av. Nå har jeg blitt vant til det, og jeg tenker ikke så veldig mye over det lengre. Når vi skulle sove var det klart for å fikse lakenpose og ordne myggnettingen rundt senga. De fleste var nervøs for hvordan natta kom til å bli, inkludert meg. Det var kaldt og alt man kunne tenke på var veggdyr og andre krypdyr. Men tilslutt fikk vi sove. Endelig.

    Igår var en veldig innholdsrik dag med så mange inntrykk at jeg ikke klarer å sortere alt man har sett, alt man har tenkt iløpet av dagen og alle man har møtt. Jeg synes at det er så sykt at jeg er her nå. Det er så annerledes og det er så mye nytt man aldri har vært borti før. Vi besøkte en kristen privatskole hvor det går ca 1000 barn og ungdom på. Alderen går fra 3 år og oppover og her får de undervisning i alt det de trenger. Når vi møter de kommer de løpende bort til oss, tar oss i hånda og sier "hello mam! How are you?" og jeg er fortsatt helt satt ut av hvor godt disiplin de har, hvor mye de bryr seg og hvor glade å flinke de er. Når vi snakker med rektor om timeplan, religiøse retninger og kostnader så får vi vite prisen for en måned på skolen. 60 norske kroner koster det for en måned på skolen. 60 kroner. Tenk det.

    Rundt huset vi bor på bor det en del familier. En av dem har datteren Suetta. Hun er så smart. Kan nesten flytende engelsk, og er veldig flink i både skriving og lek. Plutselig tar hun hånda mi, samler alle i en ring og Sony (en av de andre ungene) setter seg på huk i midten. "Bjørnen sover, bjørnen sover i sitt lune hi. Den er ikke farlig, bare man går varlig. Men man kan jo, men man kan jo aldri være TRYGG!". Hun kan den flytende, og det er en fryd å høre på alt de vil lære og vite om oss.

    "Foreldrene til Suetta sitter ute når vi går mellom husene. De sitter sammen med bestemoren hennes, under en gapahauk lagd av tre, bambus, blader og papir. Under den sitter de ved siden av noen lysende glør som de prøver å holde i livet samtidig som de sitter med hendene over for å prøve å få varme i seg. Der står noe som ligner en seng. "Do you sleep in here?" spør jeg med både stemme og kroppspråk. Deres er ikke i nærheten så god som deres datter. "We yes. Mother does not." svarer faren til Suetta før han videre forklarer at han og moren hennes sover under den slitne gapahauken, men ikke bestemoren og ungene. De sover inne under ordentlig tak. Eller- så ordentlig som det kan bli. Men allikevel er de hyggelige, glade og setter så utrolig stor pris på at man i det hele tatt orker å hilse på. Nabolaget setter så stor pris på at man leker med barna og at man tar seg tid til å se seg rundt og beundre. For det gjør jeg virkelig. Jeg beundrer og jeg er så sjokka over at det går ann å ha det så bra under så dårlige omstendigheter."

    Men så ligger jeg her da, og tenker på hva som er viktig her i livet, hvor mye jeg vil hjelpe og hvor jævlig det egentlig kan være. Kanskje ikke for de, men for meg er det jævlig å se at andre har det slik. Det er ikke sånn det skal være. Jeg ligger her klokken 23 på natta i en seng med en nogenlunde middels bra overmadrass, med lakenpose og et ullpledd. Jeg har myggnetting rundt meg og et trygt stort hus jeg sover i. Mens 5 meter fra meg, ligger det mennesker under en gapahauk. Jeg klager på småting, men glemmer at ungene betaler 60 kroner i mnd for å gå på den skolen vi besøkte, og det er ikke noe alle har råd til her. Nå gleder jeg meg egentlig bare til resten av reisen i Dumka. Og jeg skal gjøre det beste ut av det.
     




     

  • Publisert: 12.01.2017, 13:45
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • 23:36

  • Publisert: 14.11.2016, 00:07
  • Kategori: Blogg
  • I kveld gråter jeg. Jeg føler ikke at jeg får gjort det jeg vil gjøre. Jeg føler meg liten og ubrukelig og uten en stemme. Jeg gråter fordi jeg er lei meg på vegne av andre. Jeg er redd på vegne av andre. Jeg er forbanna på andre som ikke har gjort meg noen ting, men som gjør andre ting mot andre mennesker- som jeg ikke engang kjenner. Jeg leste et innlegg på facebook for noen minutter siden bare og jeg er så kvalm og har fysisk vondt i kroppen. I hjertet og magen min. Tankene mine surrer sånn rundt nå at det er vanskelig og vondt å tenke. I kveld er jeg så forbanna at jeg ønsker mange en god dose med dårlig karma.

    Innleggene jeg leser handler om jenter og gutter, unge og voksne, som daglig blir utsatt for mobbing fra andre. Og det gjør meg så forbanna trist at jeg sitter å gråter. Det siste året har det føltes ut som at jeg har fått en ny hjerne, for jeg tenker så mye på ting. Jeg tenker ekstra mye på familien min, vennene mine, hvordan folk har det, hvordan jeg skal oppføre meg, hva jeg skal si, hvordan jeg skal formulere meg, hvordan jeg skal være den beste personen for meg selv. Jeg tenker på hvordan jeg skal tenke. Og nå eksploderer alt. 



    Det er jenter og gutter som inviterer til bursdag, uten å få respons eller gjester når dagen kommer. Det er jenter og gutter som ikke blir invitert til bursdager, men ender opp med en haug av snapper og meldinger som forteller om hvor gøy det er der. Det er jenter og gutter som blir kledd nakne og dratt etter asfalt og gulv. Det er jenter og gutter som blir utestengt og kalt ting. De får ropt ting etter seg, de blir banket opp, de blir kastet ting på, de blir mobbet på sosiale medier, det blir opprettet instagram-kontoer som baserer seg på rykter og enkeltpersoner. Det blir sendt meldinger, snapper, bilder, videoer. Jenter og gutter blir slengt i vegger, i bakken. De blir spyttet på. Det er vold. Det er verbal mobbing. Og alt dette fra andre jenter og gutter. Og voksne. 

    Når skal vi innse at det ikke er en lek? Når skal vi innse at det ikke bare er ''barn som leker'' eller at det ikke bare var en ''kødd''? Jeg leser nesten daglig om rektorer, lærere og foreldre som forsvarer seg selv og sine unger med at ''det er jo bare en lek, de leker jo bare sammen''. Jeg leser nesten daglig om et skolesystem som ikke fungerer, om regler som ikke blir fulgt og prosedyrer som er forbanna tull. Jeg leser om lærere og ansatte som tar tak i sakene, men den oppfølgelsen vil tilslutt ikke være til hjelp. Det ender tilslutt med at ofrene flytter på seg. Eller i verste fall tar livet sitt fordi det blir så ille. Foreldre stiller seg selv spørsmål ang hvor de ansatte er når disse hendelsene inntar, og offeret stiller seg selv spørsmål om hva man har gjort for og fortjene dette. Hvorfor fortjener man å ha et liv som dette, et daglig helvette?

    Hun jeg leste om idag, slapp ikke unna uansett hva hun gjorde. 16.desember har hun bursdag og en 13-åring skal ikke grue seg til sin egen bursdag. Det gjør meg så vondt at jeg ikke kan hjelpe. At jeg ikke kan ta tak i det selv. Når mennesker helt ned i 9-årsalderen er blitt så mentalt ''voksen'' at de tilslutt ender livet deres fordi ting er for vondt, så er det på tide å få styr på lover her i Norge angående mobbing. Døden skal ikke være noe man gleder seg til, døden skal ikke være noe man tenker på som en bra utvei fordi man har det så vondt. Hva faen slags liv er det? Hva slags liv er det å være 13-år og glede seg til den dagen man er død? 



    Jeg skjønner det bare ikke, jeg har aldri skjønt det og jeg kommer aldri til å skjønne hvordan det er gøy å kle av noen mot deres vilje, jeg kommer aldri til å skjønne hvordan barn den dag i dag tenker, hvordan de plutselig kommer på at ''åh! vet du hva, nå tar vi å slår den jenta til blods! det blir gøy''. På en morgensamling her på skolen sa en lærer en gang at den dagen du møter hun eller han du sa noe stygt om, eller mobbet, i jobbsammenheng å du søker jobb hos den personen? Den dagen får du ikke et ja. Jeg kommer aldri til å skjønne hvordan det er mulig for ansatte og lærere og folk rundt en, at man blir mobbet. Jeg kan ikke skjønne hvorfor de ikke får straff. Hvorfor ikke DE blir utvist og må flytte.

    Jeg har ikke barn selv, men jeg gruer meg til den dagen kommer og jeg må foreberede mine barn på slike hendelser. Det er nesten sånn at man må forberede barna sine på å være beredt om noe sånt skjer. Det er nesten sånn at man må forberede barna sine på å få det vondt. Det er nesten sånn at man må lære barna sine opp til at ''sånn er det bare''. Det er nesten sånn at man tilslutt ikke vil få barn, på grunn av risikoen man kommer til å utsette seg selv, familien sin og barnet sitt for. Det er nesten sånn at man må lære barnet opp til at en dag kommer det fine livet til å snu. 

    Fordi systemene ikke funker.

    Fordi mobberne aldri får straff. 

  • Publisert: 14.11.2016, 00:07
  • Kategori: Blogg
  • 1 kommentarer
  • ORANSJE SKJERF I VÅTT VINTERLAKEN

  • Publisert: 05.11.2016, 16:35
  • Kategori: Blogg
  • Det er kaos i byen. Drammen er har ett hvitt laken hengende tungt over seg. Et tykt laken, klar for å bli enda tykkere i løpet av de neste dagene, kanskje ukene, kanskje månedene. Syklene rundt omkring i byen er snødd ned og det ser ut som at de er forlatt der for å bli usynlige. Mennesker overalt som sliter barnevogner med tunge princess-poser under vogna og tunge kofferter etter seg i snøen. De var visst ikke forberedt på dette været, nei. Noen står ute å snakker i klynger samtidig som de tripper og er utålmodige å vil gå videre. De står der så lenge at de nesten har en hel haug av snø på hodet. Noen går med paraplyer og andre løper så fort de kan i de høye støvlettene sine, tviholder på posene og veskene sine for å rekke neste tog hjem eller et annet tog til et annet sted. Taxisjåførene ser ut til å irritere seg over all snøen. Ute å koster bilene sine hvert 15.minutt. Helt til de får en kunde som er sjeleglad for at taxien var der akkurat da. For et vær tenker de. I mens andre tenker ''yes, endelig kommer snøen''. Par som går tur med barnevognen, kommer innom bakeriet og kjøper nystekte kanelboller. Når de har pakket det under vogna tar de fram mobilen, finner frem kamera-appen og tar en morsom, hyggelig og nedsnødd selfie. De har sikkert funnet en sykt kul caption også. ''Kanelbolle-shopping på torget''. Neida. Joda.
     
    Processed with VSCO with hb2 preset

    En dame går forbi meg. Hun er liten, nett og har et oransje skjerf rundt hodet og halsen. Hun har svart, langt skjørt på seg og flere lag med gensere på seg ser det ut som. Det lange svarte håret hennes som er satt bak i en lang, bølgete hestehale er vått og kaldt. Jeg har sett henne før. Mange ganger. Hun sitter alltid på broa, med en plastkopp og et bilde. Med et pledd og noen ganger en paraply. Hun sier aldri noe, hun bare ser på deg. I mens du går forbi henne, ser hun på deg å håper at du gir etter en eller annen gang. Kanskje den 2.gangen. Kanskje den 5.gangen. Kanskje den 17.gangen. Kanskje om noen mnd. Det oransje skjerfet er hjemmestrikket. De er fine de skjerfene som blir surret rundt lyktestolper rundt om kring i Oslo. Kanskje hun har vært der. ''Et skjerf som et symbol på et varmere samfunn''. Kirkens Bymisjon. 

    Jeg har tatt frem vinterskoene mine, den tjukke og ''nye'' parkasen min. Jeg har tilogmed tatt frem det store skjerfet mitt og den grå lua som jeg egentlig ikke liker så veldig mye. Jeg har gått til en kafé på torget. Noen ganger er det bare fint å sitte alene. Klokken er ikke 17 engang og det er plutselig begynt å bli mørkt ute. Det er så rart hvor fort det blir mørkt her nå. Nesten litt sånn som å være hjemme i Finnmark. Og snart er det jul og jeg er snart hjemme igjen. Det er så rart at jeg nå har bodd i Drammen i tre måneder og at jeg om litt over en måned har fem måneder igjen av skolen. Rart. 

    Jeg har egentlig mye å gjøre i helgen. Vaske klær, pakke, kjøpe inn diverse ting, slappe av, rydde rommet, smøre meg inn med fuktighetskrem, finne fram pass, glede meg. På mandag drar jeg til Paris. Herregud, jeg drar til Paris på mandag. Så gøy. 

    Det er så mange store kontraster mellom liv. Det er så rart hvordan jeg plutselig bare kan dra til Paris, mens hun fortsatt sitter på brua. Rart, ikke så gøy. 

    #KirkensBymisjon #oransjeskjerf #Varmeresamfunn

  • Publisert: 05.11.2016, 16:35
  • Kategori: Blogg
  • 2 kommentarer
  • DRØMMER

  • Publisert: 23.10.2016, 23:58
  • Kategori: Blogg
  • Det var akkurat som at jeg hadde telt til 20 og at jeg var på leiting etter han. At han satt bak en sofa og at jeg hadde lett lenge etter han etter de 20 sekundene som et barn hadde halvert med så korte mellomrom mellom tallene, ''18..19..20! Dæm som ikke har gjemt sæ, dæm må stå!''. Det var akkurat som at han hadde venta på meg. Venta på at lille meg skulle komme å finne han. Han lo. Og jeg lo med han tilslutt. Øynene hans bare lyste opp. Jeg husker at jeg først sleit med og fatte at han var der. At det var han jeg så. Jeg husker at han ikke snakket med meg, og det eneste jeg klarte og få frem var ''ka gjør du her? det her går ikke ann!''. Jeg husker vagt at jeg ga han en klem. Herregud. Det var så lenge siden, det ER så lenge siden jeg har følt noe så fint. og mer var det ikke. 

    Det irriterer meg og jeg har så dårlig samvittighet. Jeg ergrer meg over at jeg ikke besøkte han oftere. Men jeg husker det alltid var så ekkelt å gjøre det. Ikke på grunn av deg, men på grunn av situasjonen. Det var ikke sånn jeg ville huske deg. Jeg husker at jeg ikke sa så veldig mye på det siste besøket hos deg. Du var så tynn og sliten. Du sa ikke så mye du heller. Det var mye som gikk igjennom hodet mitt etter det besøket. Dere var på et nytt sted, en leilighet som gjorde det lettere for dere og sykdommen din med tanke på sykehus osv. Vi snakket aldri så mye om deg og sykdommen din, bare hvordan du hadde det akkurat da. 

    Kreft. Krefter. Kreft. Null krefter. Kreft. For et jævlig stygt ord. Jeg klarer ikke huske når jeg fikk vite at du fikk det. Men jeg husker at jeg flere ganger tenkte at det var null problem for deg. Du hadde så mange rundt deg, du var en så fin person, du var en av mine helter og en mann som hadde en så stor del av meg og min barndom. Du kom til å klare det her helt fint, du. Men sånn gikk det altså ikke. Du ble bare svakere. Og den dagen du gikk bort, husker jeg at jeg knakk sammen.

    Det var flere år siden sist jeg gråt. Jeg gråt aldri. Hvertfall ikke når noen så på meg. Men den dagen. Den kvelden raste alt sammen. Jeg knakk i to og jeg tror jeg mistet meg selv veldig mye. Pappa stod der bare i døråpninga på lillejulaften. Jeg husker jeg sprang ned og jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gjorde det. Jeg fikk en trang til å møte han i døra når han kom inn. Han hadde med seg oksygentanken. Når jeg kom ned var det det første jeg så. Når jeg så på pappa var han så trøtt og sliten i øynene som jeg aldri hadde sett han før. Han trengte ikke si noe for jeg visste hva som hadde skjedd. Og det eneste jeg klarte å få ut var ''nei, nei, nei''. Etter det husker jeg ikke så mye.

    Det irriterer meg at jeg ikke kan huske hvorfor han smilte til meg, eller hvorfor han lo. Det var ikke et mareritt, det var en fin drøm. Når jeg våknet var jeg så glad for at det endelig skjedde. Jeg har ikke drømt om han siden han forlot oss. Jeg har ikke ''sett'' han siden han ga slipp på livet. Det eneste jeg husker var at han satt der å lo til meg med de nogenlunde ovale brillene midt på nesen. Bakom brillene hvilte de blå, snille øynene som jeg var og fortsatt er så glad i. Med det tynne, svarte håret som aldri var stylet med noe hårprodukter. Og den lange og slanke kroppen som bare satt der. Han var glad. 

    Når jeg var liten var jeg mye hos dere. Jeg elsket å være hos dere. Favorittdelen min var sommerene. Sommer og sol hver gang jeg sov over. Jeg stod opp og det første jeg møtte i stua var deg. vi dro noen ganger ut på hverandaen på baksiden av huset. Jeg hadde det alltid så bra hos dere. Siden du dro derrifra, har jeg vært en gang der. Jeg er lei meg for det, men jeg prøvde. Det ble rett og slett for mye for meg og jeg følte at jeg ikke klarte det uten deg. Det var så mørkt da, så trist og jeg hadde blitt litt større enn 5 år. Igjen, forandringer. 

    Jeg er så dårlig på å takle sorg. Jeg er så utrolig dårlig på å takle dårlige situasjoner, og jeg vet ikke hvordan man sørger. For jeg kan gråte i flere timer utenat det hjelper. Jeg har grått idag å. Ikke fordi jeg har det dårlig men fordi det å møte deg i drømmene mine var noe som gikk ordentlig inn på meg og jeg tenker veldig ofte på hvordan det hadde vært om du fortsatt var her. Jeg tenker veldig ofte på deg. Når jeg opptrer, når jeg gjør noe bra, når jeg har det dårlig med meg selv, når jeg er i sorg, når jeg kjenner at jeg kunne trengt noen å dra til. Men du er ikke her. Du er ikke her og jeg nådde aldri å få det nære forholdet til deg som jeg hadde ønsket. Vi hadde et nært forhold. Vi hadde et spesielt forhold som ingen andre kunne forstå seg på. Vi var alt for glad i hverandre til å gi slipp på hverandre så snart.

    ''Drømman rår man ikke med, men mange tanka kommer når man drømme. Kanskje har du tenkt på oss eller på onkel, eller snakka om oss, og så dukke nåkka eller nån opp i drømmen når du sover. Du e blitt voksen nu, og du har alle forutsetninga for å klare dæ godt i livet. Ønske dæ lykke tel videre på skolen, og så må du huske på at tante e veldig glad i dæ, akkurat som onkel Rolf va.''

    Nå sier jeg god natt. Jeg sier god natt til deg. Vi sees. Håper jeg. 

     

  • Publisert: 23.10.2016, 23:58
  • Kategori: Blogg
  • 1 kommentarer
  • hits